Hvem er jeg?

Ifølge Wikkipedia er jeg-et eller selvet opphavspersonen til en talehandling og kan defineres omtrent slik: ”Personen er integrert av kropp og sinn (eller legeme og sjel)”.

– Vel jeg kan vel ikke si at jeg ble stort klokere av denne definisjonen.

Jeg vil vel tro at de fleste av oss stiller oss dette spørsmålet av og til. Hvem er jeg? I alle fall gjør jeg det.

Du lurer kanskje på om jeg får noen svar når jeg stiller dette spørsmålet. Heldigvis er det ingen stemmer i hodet mitt som spontant responderer. I så fall burde jeg kanskje ha benyttet meg av våre eminente tilbud i helsevesenet. Men, av og til får jeg fremdeles bekreftelser på tilhørighet og forklaringer på hvorfor jeg handler som jeg gjør.

-Neida! Jeg skal ikke gå dypere en dette.

I helgen var jeg privilegert som fikk tilbringe lørdagskvelden sammen med åtte mennesker som var med på å prege ungdommen min. De siste 30 årene har forløpt med kun sporadisk kontakt med noen av disse åtte. I hverdagen tenker man kanskje ikke så ofte på dem, men av og til vandrer tankene tilbake til stedet, omgivelsene og menneskene som har vært med på å forme meg. Dette ble en kveld fylt med alvor, latter og diskusjoner. I tillegg til noen nye minner ble jeg minnet på hendelser jeg trodde jeg hadde glemt. Fantastisk hvordan de små grå fungerer.

Det er vel kanskje slik når vi har kommet opp i en anselig alder at vi i større grad har behov for å reflektere over fortiden. Jeg vil på ingen måte kalle meg en typisk nostalgiker, men det er utrolig tilfredsstillende å sitte i et rom å dele historier med de som faktisk var tilstede da historiene fant sted. Det tok det ikke mange minuttene før historiene kom som løpende på en snor. Husker du…

De morsomme historiene ble det nok flest av, men vi mintes også de som har falt fra og vi snakket sammen om tragiske hendelser som kanskje vi kanskje kunne vært skånet for dersom hendelsene hadde funnet sted i dag. Når jeg tenker etter er det ingen selvfølgelighet, men føler meg heldig som er en av dem som fikk sitte rundt bordet.

Jeg synes det er fascinerende å observere disse fantastiske menneskene så mange år senere, og når vi er i det filosofiske hjørnet har jeg ofte lurt på hvor og når fikk vi vår egen personlighet. Selv om vi ikke har truffet hverandre på mange år føles det som jeg kjenner hver og en. Det var for eksempel ikke noe overraskelse at rødstrømpa (i svært positiv  forstand) Eva etter mange år som lærer og rektor nå jobber i utdanningsdirektoratet. Eller at hestejenta Kari-Anne jobber med salg av utstyr til hest og er opptatt av humant dyrehold. Og at Fred-Tore har garasjen sin i Sverige full av biler.

Hadde denne samlingen funnet sted for 30 år siden hadde det nok ikke gått like rolig for seg. Mange av lattersalvene ble trigget av fester og morsomme aktiviteter som fant sted i sommerbyen. Noen lovlige andre ikke. De største utskeielsene vi nå 30 år senere foretok oss var å fylle tallerken ved julebuffeten, men tross 30-årsregnskapet vil jeg tro at denne gjengen ikke er av det mest passive slaget. Tross noen ørsmå rynker og noen få grå hår synes jeg buketten ser usedvanlig vakker, fargerik og frisk ut.

Jeg har såpass selvinnsikt og skjønner at jeg ikke er ungdom lenger, men jeg skjemmes på ingen måte over mimringen. Derimot fryder jeg meg med de nye minnene jeg fikk med meg denne kvelden. Minner jeg skal putte i skuffen merket ”positive hendelser”. En ting jeg derimot skjemmer meg over er at jeg ikke en eneste gang benyttet meg av mine foto-ferdigheter. Ikke et eneste bilde å legge ved i skuffen. Skjerp deg Rolf! Nei, det var ikke stemmer i hodet denne gangen heller, men en såkalt ”Note to myself”.

Jeg vet at det er mange flere som kunne tenke seg og sittet rundt dette bordet, men av ulike årsaker ikke fikk dette til. Ingen ting ble vedtatt, men stemningen for å gjøre noe slikt igjen deler vi alle, og hvis det skjer håper jeg vi kan få et større bord.

Vi er vel alle enige i at Wikkipedia i dette tilfellet ikke var til stor hjelp. Jeg tror nok verken du som var med -eller jeg har fått noe svar vi kan sette to streker under, men jeg fikk i hvert fall en og annen bekreftelse på at ungdomsårene ,jeg barbeint, tråkket rundt i Åsgårdstrand sier noe om hvem jeg er. Takk for laget.